Han ble født i Sandefjord i 1929, som yngstemann i en søskenflokk med tre eldre søstre – og vokste opp i en familie tett knyttet til Jotun. Som 2. generasjon ble han tidlig pekt ut til å føre virksomheten videre. Faren sendte ham til USA for å studere kjemiingeniørfaget – et valg som kom til å prege hele hans liv. Interessen for kjemi og realfag fulgte ham videre, og i 1953 var han tilbake i Sandefjord, klar til å gå inn i selskapet.
Han var ikke en som søkte rampelyset. Tvert imot. Han var beskjeden på egne vegne – mer opptatt av å bygge noe som varer enn av å bli sett. Men bak det rolige ytre lå en tydelig vilje. I 1972 tok han et avgjørende grep. Gjennom fusjonen som samlet flere selskaper til det moderne Jotun-konsernet, la han grunnlaget for videre vekst. Utgangspunktet var enkelt: Norge var for lite. Skulle selskapet utvikle seg, måtte det ut i verden. Og det gjorde det. Under hans ledelse tok Jotun steget ut i internasjonale markeder – fra Midtøsten til Asia – og vokste til en global aktør. I dag er Jotun representert på seks kontinenter, med rundt 11 000 ansatte, og er en av verdens ledende produsenter innen sitt felt. Det som startet i Sandefjord, har blitt et industrieventyr i verdensklasse.
Så kom 1976. En storbrann rammet hele anlegget. Jotun skulle bygges opp igjen – i Sandefjord. Men de bygde ikke bare opp det som var. De bygde større, mer moderne og bedre rustet for fremtiden. Det ble et vendepunkt. Det som vokste frem etter brannen, la grunnlaget for videre vekst – både internasjonalt og hjemme i Sandefjord.
Som leder var han preget av tillit. Han ga ansvar, involverte mennesker og sørget for at flere fikk bidra. Han styrte ikke gjennom detaljer, men gjennom retning. Samtidig var han finansielt forsiktig – opptatt av soliditet, langsiktighet og kontroll. Kombinasjonen av mot og forsiktighet ble en nøkkel til Jotuns suksess. Han var tydelig på én ting: det var menneskene som skapte resultatene. De ansatte var ikke bare en del av selskapet – de var grunnlaget for suksessen.
Han var ikke den mest pratsomme, og «small talk» var kanskje ikke hans styrke. Men han var god med mennesker. Han møtte folk med respekt, uansett hvem de var, og ble beskrevet som varm, jordnær og tillitsskapende. Internt fikk han kallenavnet “utenriksministeren” – en som bygget relasjoner og representerte selskapet utad.
For Odd handlet det aldri bare om å bygge en bedrift. Han mente at eiere har et ansvar – et ansvar for å gi tilbake. Under hans ledelse ble Jotun en viktig bidragsyter til lokalsamfunnet, og har i flere tiår støttet idrett, kultur og frivillighet. Gjennom denne rausheten har selskapet vært med på å gjøre Sandefjord til et godt sted å leve, jobbe og bo.
Han fikk selv en stor familie, og familien var en viktig del av livet – selv om arbeidet i lange perioder tok mye plass.
Gjennom sitt livsverk har han hatt avgjørende betydning for utviklingen av byens næringsliv, og skapt arbeidsplasser, kompetansemiljøer og verdier som har kommet hele lokalsamfunnet til gode. Det er nettopp denne kombinasjonen av internasjonal vekst og lokal forankring som gjør ham til en særdeles verdig mottaker av en gründerstjerne.
Skrevet av Benedicte Eian Iversen
