«I motbakke gikk han av og skjøv på, og tøylene lå fast og samtidig smidig i hans hender. Fysisk var hans øyne og ører som andre menneskers, han så og hørte hva andre så og hørte, hans geni lå i hans evne til selvstendig tenkning, hans vidsyn, hans mot, energi og utholdenhet.»

 

Christen Christensen ble født 9. september 1845, og foreldrene var Søren Lorents Christensen og Otilie Juliane f. Kruge.  Faren var først opplært til seilmaker, men gikk så inn som deleier i tre små skuter, og begynte handel.  Etter litt om og men fikk han handelsbrev, først som høker, dernest som kjøpmann.  Og han leide så Rødsverven  og begynte å bygge skip.  Så da Christen ble født, var familien vel etablert i Sandefjord som samme år hadde fått bystatus.  Faren dør i 1862, bare 52 år gammel, men Christens mor, Otilie, driver firmaet videre og er i 1871 byens største skatteyter. Hun lever til 1903.

Christen var ikke ivrig på skolen, men var ofte med sin far ut på Rødsverven.  I biografien om Christen fra 2017, skrevet av hans oldebarn Stig H. og Unn Christensen, fortelles noen anekdoter, b.a. denne:  «Christen hadde et sterkt temperament og kunne bli veldig sint. I følge Bogen reddet det livet hans: Som liten gutt fikk han difteri, «men i sykdommens løp et så sterkt anfall av sine at det, som sagt redet hans liv  –  han fikk luft».»

Fra kostskole til forretningslivet

Allerede som tolvåring har han sin første tur til sjøs, men noen stor sjømannskarriere blir det ikke. I stedet blir han etter å ha stått til konfirmasjon sendt på kostskolen Croft House Academy, Brampton Carlisle i England. Senere drar han til København og tar eksamen ved Grüners Handelsakademi i 1864. Faren er jo nå død, og Christen blir fullmektig i morens krambod. Men han vil mer, og skaffer seg bl.a. noen skipsparter og begynner å interessere seg for skipsbygging. I 1868 går skonnerten «Sleipner» på vannet, og eventyret er i gang.

I 1869 gifter han seg med Augusta Frederikke. De får tolv barn på 19 år, men fire dør som ganske små. Augusta dør i 1888, men året etter gifter Christen seg med hennes søster Sophie Elise, og de får en sønn sammen.

Industrieventyret vokser

Fra 1868 og i det neste tiår erverver Christen Christensen flere små verft og fra 1878 blir det Framnæs Mek. Verksted.  Han engasjerer seg så, som flere andre i byen, i selfangst og bottlenosefangst i nordlige farvann. Han stifter flere selskaper, bl.a. AS Oceana som med skuta «Jason» og C.A. Larsen som kaptein drar til Antarktis for å utforske mulighetene for hvalfangst der, etter at bestanden i nord var kraftig desimert.  Han tar i bruk et fabrikkskip, altså et flytende kokeri, først i nord, men så fra 1905 i Antarktiske farvann med det ombygde kokeri «Admiralen».  Dette blir starten på den pelagiske hvalfangst og den epoke som skulle bidra i så sterk grad til Sandefjords økende velstand.

Store investeringer gjennom vanskelige perioder

Under Christen Christensen eierskap går Framnæs Mek. Verksted fra 1904 over fra å være et trebåtbyggeri til å bli et verft for stålbåter.  Dette krevde store investeringer, og driften var ikke alltid like enkel, men Christensen sto på og klarte seg gjennom flere vanskelige perioder.

Han karakteriseres som utviklingsdyktig, og jeg siterer fra Hans Bogens bok om Framnæs:  «Men han satt ikke bare rolig og lot seg kjøre fram på tidens vogn.  I motbakke gikk han av og skjøv på, og tøylene lå fast og samtidig smidig i hans hender.  Fysisk var hans øyne og ører som andre menneskers, han så og hørte hva andre så og hørte, hans geni lå i hans evne til selvstendig tenkning, hans vidsyn, hans mot, energi og utholdenhet.»

Søkte nye muligheter og spredde sin risiko

Christen Christensen bygde opp en betydelig formue på sine ulike forretninger.  Han satset ofte i det ukjente og søkte kontinuerlig nye veier i de næringer han var involvert.  Han visste å spre sin risiko.  Det flytende kokeri var i så måte betegnende ved at det kunne operere på flere fangstfelt etter behov.

For sin innsats for norsk hvalfangst ble Christensen i 1911 utnevnt til kommandør av St. Olavs orden.  Derfor benevnes han «kommandøren».  Han dør i 1923, 78 år gammel, og altså seks år etter at Hvalfangstmuseet som bærer hans navn, var blitt gitt til byen vår.

 

Skrevet av Atle Sandberg

Meld deg på vårt nyhetsbrev

Vi gir deg gratis faglig påfyll. Vil du få tilsendt informasjon om våre arrangementer og webinarer, registrer deg her.

Takk du er nå på listen :)